11. nov. 2026 · @Ole
Norge har lovet Ukraina over 340 milliarder kroner fram til 2030. Det er en investering i et land og et folk, ikke i én president. Da må politikken også være bygget for dagen han går av.
Volodymyr Zelenskyj ble valgt i 2019 for fem år. Presidentvalget som skulle vært holdt i mars 2024, ble utsatt på ubestemt tid fordi Ukraina har vært under krigsunntakstilstand siden den russiske fullskala-invasjonen i 2022. Unntakstilstanden forlenges hver tredje måned av nasjonalforsamlingen, og grunnloven forbyr valg så lenge den varer. Det er altså ikke ulovlig at Zelenskyj fortsatt sitter. Men det betyr at Ukraina nå styres av en president og et parlament hvis mandat ingen velgere har fornyet på syv år.
I mellomtiden har Norge gjort Ukraina-støtten til en av de største satsingene i nyere norsk utenrikspolitikk. Gjennom Nansen-programmet gir vi 85 milliarder kroner i 2026, og regjeringen foreslår like mye i 2027. Samlet ramme for perioden 2023–2030 er foreslått økt til 344,5 milliarder kroner. Et samlet Storting står bak.
Jeg mener støtten er riktig. Men jeg mener også at vi snakker for lite om hva som skjer når ansiktet utad for Ukraina ikke lenger er Zelenskyj.
Ingen president varer evig
Zelenskyj har selv sagt at han ikke klamrer seg til stolen. Han har sagt at valg kan holdes dersom det blir en full våpenhvile på 60 dager, og at han da vil stille. Samtidig har han i høst kalt valg i krigstid en «tsunami» som vil splitte landet. Begge deler kan være sant samtidig. Men uansett hvordan krigen ender, kommer det et valg, og ingen kan i dag si hvem som vinner det.
Målingene viser at ukrainerne fortsatt har høy tillit til presidenten, og at et klart flertall vil vente med valg til krigen er slutt. De viser også at han har sterke utfordrere, med tidligere hærsjef Valerij Zaluzjnyj i spissen. Den sparkede forsvarsministeren Mykhailo Fedorov har krevd valg og anklaget kretsen rundt presidenten for korrupsjon. Ukrainsk politikk er levende, og den vil bli enda mer levende når våpnene tier.
For Norge betyr dette noe helt konkret: Store deler av pengene vi har lovet, vil bli utbetalt til et Ukraina med en annen ledelse enn i dag.
Støtt institusjonene, ikke personen
Norsk Ukraina-politikk har i stor grad vært bygget på personlige relasjoner på toppnivå: statsministerbesøk i Kyiv, presidentbesøk i Oslo, bilder ved presidentkontoret. Det er naturlig i krig. Men det er en svak grunnmur for en flerårig forpliktelse av denne størrelsen.
Riksrevisjonen konkluderte nylig med at styringen av den sivile delen av Nansen-programmet gir mindre effektiv bistandsforvaltning, og at resultatinformasjonen er mangelfull. Det er et varsel. Når vi ikke har god nok oversikt over hva pengene gir av resultater, blir vi mer avhengige av tillit til enkeltpersoner, og mer sårbare når de byttes ut.
Derfor bør Norge flytte tyngdepunktet i støtten fra relasjoner til institusjoner:
- Valg som del av fredsplanen. Norge bør, sammen med europeiske partnere, aktivt støtte Ukrainas valgkommisjon og arbeidet med en valglov som kan brukes etter en våpenhvile, inkludert stemmegivning for soldater og flyktninger. Et troverdig valg er den beste garantien for at støtten vår forankres i folket og ikke i én ledelse.
- Mer penger til antikorrupsjon og kontroll. I dag er bidragene til antikorrupsjonsarbeid små sammenlignet med totalen. De uavhengige ukrainske antikorrupsjonsorganene, nasjonalforsamlingen og frie medier er de som skal holde enhver framtidig president ansvarlig, og de bør styrkes.
- Krav som overlever et regjeringsskifte. Avtaler om militær og sivil støtte bør inngås med ukrainske institusjoner og ha klare krav til rapportering, åpenhet og revisjon, uavhengig av hvem som sitter i presidentpalasset.
- Bredere kontaktflate. Norske myndigheter bør pleie forbindelser til opposisjon, parlament, lokale myndigheter og sivilsamfunn, ikke bare presidentkontoret.
Det handler om Norges egen sikkerhet
Noen vil si at det er illojalt å snakke om et Ukraina uten Zelenskyj midt i en krig. Jeg mener det motsatte. Norge støtter Ukraina fordi en russisk seier ville true europeisk og norsk sikkerhet. Den begrunnelsen gjelder uansett hvem som leder Ukraina. Nettopp derfor må vi sørge for at støtten ikke står og faller med én person.
Det er heller ikke opp til Norge å velge Ukrainas neste president. Det skal ukrainerne gjøre. Men det er opp til Norge å sikre at milliardene våre bidrar til et Ukraina som kan holde frie valg, tåle et maktskifte og styres åpent etter krigen. En slik plan styrker Ukraina; den svekker det ikke.
Stortinget bør derfor be regjeringen legge fram en strategi for Nansen-programmet som eksplisitt tar høyde for et politisk lederskifte i Ukraina, med tiltak for valg, kontroll og demokratiske institusjoner. Vi har forpliktet oss for mange år framover. Da må vi også tenke mange år framover.